Livet og Døden — Askøy Dyrefristed

En god venninne og støttespiller sa: Når man gjør det vi gjør er det uunngåelig at vi mister dyr. Vi er nødt til å lære oss å takle det, selv om det aldri blir enklere.

Hun har selvsagt rett. Vi må lære oss å gå videre når noen dør, for det er jo så mange andre som trenger oss. Hun har også rett i at det aldri blir enklere å miste noen.

I går døde vår rehabdue Samosa. Hun var en ung og livsglad jente. På nyttårsaften ble hun skremt av rakettene, og hennes nevrologiske skade ble verre. Hun sluttet å ta til seg næring. Hun ble svak. Vi gjorde alt vi kunne. Hun fikk injisert væske under huden, men ingenting hjalp. Til slutt kunne vi ikke gjøre annet enn å la henne ligge mykt, varmt og mørkt mens vi håpet på det beste.

Da vi sjekket henne før vi skulle legge oss hadde hun sovnet inn. Jeg satt med henne i mine armer mens tårene trillet ned på hennes myke fjær. Jeg fortalte hvor høyt vi elsket henne, og at hun aldri vil bli glemt.

I dag var det tungt å stå opp, men trøsten finner vi i de andre dyrene. Geiten Matilde som vifter med sin lille hale når jeg kommer med frokost, tamduen Paloma som gjør en kjærlighetsdans for sin utvalgte, katten Bror som setter i gang kosemotoren bare man ser på ham.

Samosa bor i våre hjerter.

Med ønske om en god helg